Velkommen
Teamet
Førerne
Syklene
Løpsrapporter
Løpsresultater
Sponsorer
Bildegalleri
Kjøp og salg
Terminliste
Nyhetsarkiv
Kontakt
Linker
Gjestebok

Rapport fra Anne

27 Mai - 2. NM-runde på Rudskogen - Det store rundkastet


Søndag morgen var det kun et 15 minutters treningspass. Tok det helt pent da, trengte å få myket opp kroppen og våkne litt.

Selve løpet skulle ikke starte før kl 15:15, så det ble noen timers venting. Brukte tiden til å få i meg litt mat, pusset litt på sykkelen og så på de andre løpene. Da tiden nærmet seg vårt løp begynte nervøsiteten igjen å melde seg. Jeg hadde imidlertid strategien klar for dette løpet: Jeg skulle få til en brukbar start, henge meg på ryggen til de som under kvalifisering og det første løpet hadde kommet på plassene rett før meg, og ligge der og observere hvor det var lurest å gjøre forsøk på å komme forbi. Målet var selvsagt en bedre plassering enn dagen før.

Prøvestarten går greit, og så er det klart for selve starten av løpet. Hadde den voldsomme wheelien dagen før i bakhodet, så starten var nok denne gangen noe for forsiktig, så jeg tapte nok noen plasseringer der. Men jeg tok et par stykker inn mot slakteren, og en eller to inn mot depotsvingen. Og da så jeg ryggene som jeg hadde planer om å henge på, og ga på bortover depotsletta og gjennom storsvingen. Var 100% fokusert på ryggene, og så at jeg tok innpå. Men jeg var nok kanskje litt for fokusert på dette, for jeg så litt for sent at jeg hadde driftet litt for langt ut, dvs helt utpå curbsen. Det i seg selv er ikke veldig dramatisk, men da jeg kom til enden av curbsen (i lengderetningen) og oppdaget at der var det ikke asfalt men en grusrenne så ble det litt mer dramatisk. Sykkelen begynte å wobble voldsomt, men selv da trodde jeg at jeg skulle klare å hale det i land og få sykkelen trygt inn på banen,så jeg gikk ikke av på gassen.

Men slik gikk det ikke. Sykkelen wobblet så kraftig at den kastet meg av over styret. Så gikk alt veldig fort. Husker at jeg traff bakken og at jeg begynte å rulle rundt og rundt. I følge de som så det så hadde jeg gått ganske høyt over styret, slått salto et par ganger forover for så å rulle rundt sidelengs borti 10 ganger. Med en gang var jeg bekymret for at sykkelen skulle treffe meg, men skjønte fort at jeg hadde kommet unna den. Ellers er det utrolig hvor mye man rekker å tenke. Husker at jeg tenkte at nå må jeg vel slutte å rulle snart. Og tenkte på det jeg hadde hørt om hvor viktig det var å ikke forsøke å reise seg før man var helt sikker på at man hadde sluttet å rulle. Hadde nemlig hørt en historie om en som hadde reist seg før han hadde stoppet og hvor de hadde funnet fotspor med 16 meters mellomrom. Så jeg forholdt meg rolig og holdt kroppen slapp helt til jeg stoppet. Da hadde jeg tenkt å snu på meg for å orientere meg og se om det kom noen, men fant fort ut at det gjorde så vanvittig vondt i benet at jeg ikke orket å reise meg uansett. Hadde nok fått slått luften litt ut av meg også. Dessuten så er det med tanke på de som eventuelt kommer bak bedre å ligge nede enn å sitte eller virre rundt i banen. Men akkurat da var ikke det noen opsjon, jeg klarte bare ikke å reise meg.

Det var utrolig hvor fort ambulansepersonalet kom på plass, tror det bare gikk noen få sekunder. Og de gjorde en utmerket jobb, og kartla kjapt hele meg for å finne ut om jeg hadde alvorlige skader. Da det var klart at jeg hadde en skade i foten som gjorde vanvittig vondt ga de meg morfin der og da for å lindre på smertene. Det gjorde meg veldig kvalm, så de ga meg også noe kvalmereduserende. For de som så på så nok dette veldig alvorlig ut der jeg lå livløs med en intravenøs-pose over hodet. Men heldigvis så så det værre ut enn det var. Ble kjørt til sykestua hvor jeg ble undersøkt nærmere. Det gjorde fortsatt j**lig vondt, jeg kaldsvettet og følte meg slettes ikke bra, så jeg fikk mer morfin og en lokalbedøvelse i foten. Og etter en stund begynte dette å virke og jeg begynte å se lyst på livet igjen. :-) Legen på sykestua trodde det var et brudd i foten og et brudd i ankelen, men ville sende meg til sykehus for å ta røntgen og få en sikker diagnose. Så jeg ble liggende en god stund før sykebilen kom.

Stian Kracht kom oppom for å se hvordan det sto til og stakk ned for å hente noen klær til meg. Og etterhvert strømmet flere til, blant annet Chris (Calvert) Mette, Anita og Harald Stensrud. Dere er så snille alle sammen, og jeg satte stor pris på hvordan dere stilte opp. Chris hentet mer klær og mobiltelefonen og lommeboka mi, og Mette sørget for at jeg fikk husnøklene mine i siste liten. Chris og Kjetil pakket sakene mine, fikk med seg sykkelen, bilen og campingvogna helt inn til Oslo og inn i garasjen min, og stakk innom på en liten sykevisitt. En stooor takk til dere! :-)

Selv ble jeg kjørt inn til Oslo med sykebil, og proppet full av dop så hadde jeg det etter forholdene veldig bra, døset til og med av i ambulansen. Ble kjørt til legevakta der jeg ble trillet rett inn på røntgen/brudd-avdelingen. Før bildene ble tatt var også røntgenlegen 100% sikker på at ankelen var brukket. Men da bildene var klare ble det klart at det kun var foten som var knekt! Ankelen hadde bare fått kraftig juling, og hele foten var omtrent dobbelt så stor som vanlig. Da jeg spurte om jeg ville være klar til å kjøre igjen St Hans helgen på Våler så mente han at sannsynligheten var stor for det! :-) Så jeg slapp til og med gips. Fikk på noe skumgummipolstring og en stram elastisk bandasje rundt. Da jeg var ferdig fikk jeg krykker, ringte etter en drosje og reiste hjem. Ble fort kvalm og svimmel når jeg reiste meg eller anstrengte meg denne dagen og dagen etter, så antakelig har jeg fått en liten hjernerystelse også. Noe noen kuler i panna og merke på hjelmen også tyder på.

Sånn i ettertid får jeg nok være glad for at skadene ikke ble værre enn de ble. Men likevel er jeg ergerlig over at jeg mistet en sannsynligvis god plassering og gode poeng, var i en skikkelig fighting-modus denne dagen. Men jeg håper at benet leger seg så raskt som legene tror, og da er jeg klar til å fighte igjen på Våler! :-)

Til toppen av siden